Jeg kjørte inn i tunet. Jeg har ikke vært der på nesten 60 år.
Det var så lite! Så mye mindre enn jeg husket. Og morelltreet var borte. Men grusen og det ujevne tunet og inngangen til vognstallen og stalldøra var der. Det var fremdeles en diger låve, husveggen var hvit og nymalt, og ellers var det likt. Jeg kjente alt igjen. Hver eneste kvadratcm.
Jeg rygget inn der pappa pleide skru på motorsykkelen, men stoppet.
Ei skjære hoppet ned foran bilen. Den rev løs en visnet blomsterkvist fra blomsterbedet og stilte seg med den i nebbet der jeg hadde stått. En gang for 58 år siden.
Jeg begynte å styrtgrine.
Fjærene til skjæra skinte i de flotteste farger og det hvite var så hvitt.
Jeg stod på samme stedet. Jeg var 4 år.
Den gamle mannen som eide hestene hadde strekt den elektriske strengen over veien så vi unger skulle ikke gå inn i tunet. Det var en soldag i mars. Hestene skulle stelles. Og det lille føllet.
Men lillebror var så liten. Han var to år og tre dager gammel. Han tok mitt leketrillebår. Pappa hadde spikret maken til oss begge. Han reiste seg rakrygget i den hele blågrå kjeledressen mamma hadde sydd, og gikk under gjerdet og bortover mot hestene.
Det var en kjent travhest. Hun hadde et bittelite føll. Jeg husker at jeg ropte og skrek at han ikke skulle. Jeg stod som fjetret og kunne ikke bevege meg bort fra kanten av blomsterbedet. Men han gikk kjekt rett over tunet med trillebåret. Jeg så at hesten løp mot ham, snudde og sparket bakover og den bitte lille gutten ble liggende under morelltreet. Og merra gikk bort til føllet sitt.
Da kom mamma… løpende ut døra og ned trappa og ut på tunet. Hun ropte: Jammen LISE, du skulle jo passe på ham!
Så husker jeg ikke mer fra dagen. Bare senere. Da var jeg på sykehuset og fikk ikke lov å komme inn til lillebroren min. Jeg så bare litt av hodet hans. Så døde han. Jeg tror ikke jeg skjønte hva å være død var. Jeg var bare 4 år. Og jeg husker jeg fikk pølse og potetstappe av en sykepleierske. Og alt var veldig stille. Alle menneskene var så stille.
Jeg griner fremdeles.
Jeg husker ikke journalistene. Jeg husker ikke at bestemor kom fra Finnmark. Jeg husker aldri mer at jeg fikk sitte på hestene, og de var mange. Jeg husker bare at jeg var veldig redd, men ingen sa noe. Jeg husker overhode ikke mamma før lenge lenge etterpå. Jeg husker ikke at lillebror ble begravet. Jeg husker at jeg ble bestukket med en pakke Toy, og at de klippet av meg håret. Jeg ble seende ut som et lite skogtroll. Eller trollunge.
Jeg husker fremdeles følelsen av å være lammet. Og at jeg blir livredd av lukten av hest, og tårer av frykt kommer frem. Jeg stivner fremdeles.
De siste dagene har fuglene vært her. Fugler har alltid kommet med beskjeder til meg. Denne gangen kom mange.
Først kom det 7 svarttroster. De ble på terassen min hele dagen, og de fikk både brød og epler.
Seven blackbirds in a tree,
Count them and see what they be.
One for sorrow,
Two for joy,
Three for a girl,
Four for a boy;
Five for silver,
Six for gold,
Seven for a secret
That’s never been told.
Og når jeg kjørte avsted over fjellet for to dager siden, og det var snø, det var glatt, og jeg følte meg ufattelig trist og motløs, fløy to ravner opp foran bilen.
Hugin and Munin
Fly every day
Over all the world;
I worry for Hugin
That he might not return,
But I worry more for Munin.
Hugin og Munin er Odins ravner. DE kommer med sannheten, hver dag. Hadde jeg visst… hva de ville fortelle….
Et døgn senere og jeg hadde gjort det jeg måtte, og skulle og det var ikke bra i det hele tatt. Noen videreførte den gamle smerten og frykten og brukte den på den mest nerdrige måte mot meg. Jeg gjenkjente den gamle hjelpesløsheten, å være bare 4 år, liten og alene. Jeg var i området og det var bare en kilometers omvei. Og jeg bestemte meg for å kjøre inn i tunet.
Det var da hun kom. Skjæra.
Foto Fuglevennen. Opphavsrett: Ann Kristin Stenshjemmet
Hun hoppet bort til blomsterbedet, to tok ut en vissen blomsterkvast. Så hoppet hun ut i sollyset og stilte seg der jeg sto da jeg var liten. Hun nikket med hodet og snudde seg mot meg, og flyttet seg ikke. Med kvisten i nebbet. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg føler meg som ei skjære, med kvist og kvas og blomster og sitter og lager de rareste ting. Men hun var så utrolig vakker.
Alle fargene hadde hun.
Og jeg gråt. Jeg hulket.
Skjæra er ikke bare en av verdens mest intelligente fugler, den blir faktisk regnet for å være et av verdens mest intelligente dyr. De kan altså kjenne igjen seg selv i speilet, og i fugleriket er de helt alene om dette talentet.
Mange steder i landet ble den også kalt «huldras høne», og derfor måtte man være forsiktig med skjæra og iallfall ikke skade den! Huldra var ikke en dame man skulle legge seg ut med. Man tuller ikke med naturen!
http://www.wildspeak.com/animalenergies/magpie.html
NOE gled av meg. Jeg kjente det. Tvil og skyld. Uskyld og klarsyn. Frustrasjon. Nok nå. Frihet. Nok er nok. Grensesetting. Selv om jeg gråt og gråt, snudde jeg bilen og måtte komme meg vekk så ingen kom ut av huset. Jeg kunne ikke sitte der og grine. Kjørte avsted – men måtte stoppe bilen og puste i sola da jeg nådde skogen. Og da kjente jeg det. Jeg ble sterk. Igjen. Jeg så klart. Den tomme redselen. Frykten for å gjøre noe galt. Urettferdigheten. Barnet som ropte. Å ha en mor som ikke klarte å snakke. Jeg ser hele historien.
Dr.Tid er ikke alltid så kjapp i vendingen. I dag ville vi vært reddet av tusen terapeuter, både mamma og jeg. Vi hadde hatt språk. Og jeg hadde fått være et uskyldig barn og sluppet å være så inderlig flink bestandig. Og ingen hadde fått lov å si gang på gang at jeg er så vanskelig og aktiv og at jeg må bestemme selv.
Og alle små barn som opplever vonde ting mens de er bittesmå, må få lov å snakke om det som er vondt. Små barn må forstå at det gale som har skjedd ikke er deres skyld. Og alle mammaer må hjelpe dem. For de er mamma – og mammaer skal være den som passer på barnet. Selv om det ikke er lett når mammaene har det veldig veldig vondt selv. Man må snakke sammen.
Ellers blir det lille barnet så fryktelig frustrert. Så fryktelig usikkert, og så fryktelig til å flykte fra seg selv, så fryktelig vanskelig å forstå, og så fryktelig sårbart. Kanskje virker det ikke så viktig der og da. Men idag kan vi mye mer. Vi skjønner. Og vi vet. Noen går det bare galt med. Andre går det både galt og godt med men prisen er høy. Jeg vet. Og jeg var nødt til å klare meg selv. At jeg dro hjemmefra da jeg var 16 var ingen tilfeldighet.
Alle er uskyldige. Ulykke. Uvitenhet. Uskyld.
Alle er uskyldige.
Mamma og et barn på 4. Like uskyldige. Alltid. Fremdeles. Nesten 60 år senere.
RIP mamma
Hva andre tillegger deg av egenskaper, meninger, om dine barn, og rett og galt må de selv stå for. Men i mitt minne skal du og jeg være like uskyldige.
Du har alltid fått blomster av meg. Ufattelig mye blomster. Jeg plukket bestandig blomster og gjør det fremdeles. Nesten som et unnskyld for oss begge. Da du dro sendte jeg med deg blomster fra alle stedene du hadde bodd. De er med i atomenes minner i støvet ditt. Hvil nå.
Jeg lyser fred over ditt minne. 
RIP Pappa.
Jeg er veldig glad for at du er så nær. Jeg har alltid vært pappajente. Du har forklart meg så mye etter at du dro. Du er uthvilt og ventet bare med å dra til jeg fikk bildene fra mammas album etter nesten halvannet år.
De bekreftet det jeg visste.
Både før og etter. Det er mange slike …. som ser ut som de er av en annen jente.
Du har vært en god støtte. Du lærte meg å bruke nevene og se at man kunne fikse det man ville. Det var bare å lage det. Og så … har jo noen lært meg å plukke bær. Men jeg plukker ikke med to blåbærplukkere altså….
Måtte ditt livs bragder og snillhet bli verdsatt. Du var så glad i oss.
Takk til universets tålmodighet, skaperkreftene og gavene mennesket har når vi skaper fra menneskets Ur, og ikke minst de gode og trygge skogene hjemme hos Moder Jord, og alle de gode menneskene som har de store hjertene.
Uten skogen og alle de rare og rene tankene som er der, og ikke minst, dere fantastiske gode venner hadde jeg fortsatt vært Ingen. Og takk til terapeutene og den kloke mannen, sjamanen og alle de som har slitt med meg.
Dere fant Noen.
Selv fant jeg både Jeg og Meg i fargene og papiret og ordene og alle bildene. Jeg har gjemt 10 000 ord og 72 bilder på loftet. Tro, Håp, Kjærlighet og Glede.
For noen år siden malte jeg et meditativt maleri for å få ut historien av kroppen min.
Når man er et kreativt menneske må man bare få det skapende bekreftet. Maleriet ble stjålet. Og noen mennesker ble veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg var blitt sterk, og hadde skjønt at det ikke var min skyld at lillebror ble sparket ihjel av en hest. Men resten av verden er ikke klar. Jeg har en tendens til å ligge litt foran skjema.
Men teksten er like aktuell.
«Vær barmhjertig, Herre
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er
så logiske,
praktiske,
realistiske,
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest…»
(Dom Helder Câmara)
___________________________________________________
Det som kom etter dette fjernet jeg. Det var mye. Jeg har gjemt det, mulig jeg legger det ut engang bak passord. Det er ikke mer nå som noen trenger å lese. Jeg skriver det for meg selv og dem som vet det. Det er kanskje noen i slekta som ville visst, men.. nei, det er ikke nøødvendig. Man må gå videre. Men se alltid hvordan historier kan bæres hele livet. De er i tidsminnet, de er ikke synlige, men de er der. De gjør deg ydmyk og klok og sterk. Og så handler det om å forstå seg selv.
Og hverandre. DET er nesten det vanskeligste.
Man rydder i historien sin. Jeg har skrevet dette om sikkert tretti ganger og vurdert hundre ganger om jeg skal trykke publiser.
Hvis du leser det nå, har jeg gjort det.
(ETTERORD noen uker senere:
Tusen takk for mailer og meldinger og private kommentarer. Det har vært en utrolig trøst! Jeg har aldri tidligere snakket med noen som har mistet småsøsken på den måten … men nå vet jeg vi er flere. Og takk til den mamma som forteller om sorg og smerte og forståelse. Tusen takk for at VI ER, at vi KAN snakke og forstå, og at vi er modne nok til å se verden i lys av historie, reaksjoner og resultat.
DET er LIVET, og det går videre. Trollklem til dere!
I ettertid har jeg fått beskjed om at enkelte i mange år har arbeidet hardt for å tillegge meg egenskaper og en personlighet jeg ikke kjenner. Jeg er blitt blitt fremstilt som alt fra gal og løgnaktig til at jeg fantaserer, selvsagt skal jeg straffes for min blotte eksistens. I allefall skal jeg nulles ut til noe som passer andres ønsketanker om at jeg er slem. Merkelig… folk som har sett meg kanskje 8 ganger på 30 år. Jeg har levd mitt eget liv siden jeg var 16 år.
Jeg har holdt meg unna mennesker som har gjort meg sår og ulykkelig de siste tyve årene. Jeg har selv brukt psykolog i to runder (i en alder av 32 og 52) og forstått meg selv. Man er frisk i hodet nr man VET at noe trenger hjelp. De andre har aldri har fått behandlet traumer, og affekthandlinger som snur egen smerte som våpen mot meg.
Jeg ser at det er for å skjule egen usikkerhet – og at enkelte fremdeles tror at man behandler hodet sitt hos fagfolk fordi man er gal. DET er feil. Man behandler hodet sitt fordi man har vett på det, og vil ha klarhet i tankene. Håper de friskner og slutter å fortelle egne historier som er mange mil fra sannhet. Mennesker som har møtt meg tellbart antall timer på 30 år, og ikke kjenner meg har laget et eget univers der jeg fremdeles er skyldig i alt som ikke kan forklares, men er vondt. Jeg ser usikkehet og mangelen på argumenter når dere skyver andre foran dere. DERE er tilgitt, men DEN smerten må dere selv bære. Ord og handlinger fra femti år bakover, er blåst opp, vridd til de største elefantene i flokken og skam. Ushj…. det blir bare synd på folk.
Blant annet har flere titalls psykologer fått brev om hvor gal jeg er og «sannheten» om meg..? Myndighetspersoner har fått 11 sider skvalder og løgner på et språk en fortiss ville fått stryk av læreren for. Jeg er selvsagt jublende såret og sjokkert. (Det hører med til historien at den som gjorde en del av dette selv har vært tvangsinnlagt, —-og jeg følere meg faktisk voksen og reflektert, selv om jeg altså trigger det verste av smerte hos noen få. DE bør kanskje.. søke psykologhjelp for sine egne traumer … ellerno!
HA ET GODT LIV.
DET ER VI SELV SOM LEVER VÅR HISTORE, DU SETTER SELV VERDIEN FOR DET DET ER VERD !) Våre mødre farget oss med sine ord. Hadde ikke mødre ord, må man lete lenge. Fortida er en læremester, ikke et kors du skal bære foran deg og fordømme andre med.
Gå videre.
Lise
Trollsmed - Lise Nilsens blogg 