Det jeg ikke trodde jeg skulle skrive ned.


Jeg kjørte inn i tunet. Jeg har ikke vært der på  nesten 60 år.

Det var så lite! Så mye mindre enn jeg husket. Og morelltreet var borte. Men grusen og det ujevne tunet og inngangen til vognstallen og stalldøra var der. Det var fremdeles en diger låve, husveggen var hvit og nymalt, og ellers var det likt. Jeg kjente alt igjen. Hver eneste kvadratcm.

Jeg rygget inn der pappa pleide skru på motorsykkelen, men stoppet.

Ei skjære hoppet ned foran bilen. Den rev løs en visnet blomsterkvist fra blomsterbedet og stilte seg med den i nebbet der jeg hadde stått. En gang for 58 år siden.

Jeg begynte å styrtgrine.

 

Fjærene til skjæra skinte i de flotteste farger og det hvite var så hvitt.

Jeg stod på samme stedet. Jeg var 4 år.

Den gamle mannen som eide hestene hadde strekt den elektriske strengen over veien så vi unger skulle ikke gå inn i tunet. Det var en soldag i mars. Hestene skulle stelles. Og det lille føllet.

Men lillebror var så liten. Han var to år og tre dager gammel. Han tok mitt leketrillebår. Pappa hadde spikret maken til oss begge. Han reiste seg rakrygget i den hele blågrå kjeledressen mamma hadde sydd, og gikk under gjerdet og bortover mot hestene.

Det var en kjent travhest. Hun hadde et bittelite føll. Jeg husker at jeg ropte og skrek at han ikke skulle. Jeg stod som fjetret og kunne ikke bevege meg bort fra kanten av blomsterbedet. Men han gikk kjekt rett over tunet med trillebåret. Jeg så at hesten løp mot ham, snudde og sparket  bakover og den bitte lille gutten ble liggende under morelltreet. Og merra gikk bort til føllet sitt.

Da kom mamma…  løpende ut døra og ned trappa og ut på tunet. Hun ropte: Jammen LISE, du skulle jo passe på ham!

Så husker jeg ikke mer fra dagen. Bare senere. Da var jeg på sykehuset og fikk ikke lov å komme inn til lillebroren min. Jeg så bare litt av hodet hans. Så døde han. Jeg tror ikke jeg skjønte hva å være død var. Jeg var bare 4 år.  Og jeg husker jeg fikk pølse og potetstappe av en sykepleierske. Og alt var veldig stille. Alle menneskene var så stille.

Jeg griner fremdeles.

Jeg husker ikke journalistene. Jeg husker ikke at bestemor kom fra Finnmark. Jeg husker aldri mer at jeg fikk sitte på hestene, og de var mange. Jeg husker bare at jeg var veldig redd, men ingen sa noe. Jeg husker overhode ikke mamma før lenge lenge etterpå. Jeg husker ikke at lillebror ble begravet. Jeg husker at jeg ble bestukket med en pakke Toy, og at de klippet av meg håret.  Jeg ble seende ut som et lite skogtroll. Eller trollunge.

Jeg husker fremdeles følelsen av å være lammet. Og at jeg blir livredd av lukten av hest, og tårer av frykt kommer frem. Jeg stivner fremdeles.

De siste dagene har fuglene vært her. Fugler har alltid kommet med beskjeder til meg. Denne gangen kom mange.

Først kom det 7 svarttroster. De ble på terassen min hele dagen, og de fikk både brød og epler.

Seven blackbirds in a tree,

Count them and see what they be.

One for sorrow,

Two for joy,

Three for a girl,

Four for a boy;

Five for silver,

Six for gold,

Seven for a secret

That’s never been told.

Og når jeg kjørte avsted over fjellet for to dager siden, og det var snø, det var glatt,  og jeg følte meg ufattelig trist og motløs, fløy to ravner opp foran bilen.

Hugin and Munin
Fly every day
Over all the world;
I worry for Hugin
That he might not return,
But I worry more for Munin.

Et døgn senere og jeg hadde gjort det jeg måtte, og skulle og det var ikke bra i det hele tatt. Noen videreførte den gamle smerten og frykten og brukte den på den mest nerdrige måte mot meg. Jeg gjenkjente den gamle hjelpesløsheten, å være bare 4 år,  liten og alene. Jeg var i området og det var bare en kilometers omvei. Og jeg bestemte meg for å kjøre inn i tunet.

Det var da hun kom. Skjæra.
Foto Fuglevennen. Opphavsrett: Ann Kristin StenshjemmetFoto Fuglevennen. Opphavsrett: Ann Kristin Stenshjemmet

Hun hoppet bort til blomsterbedet, to tok ut en vissen blomsterkvast. Så hoppet hun ut i sollyset og stilte seg der jeg sto da jeg var liten. Hun nikket med hodet og snudde seg mot meg,  og flyttet seg ikke. Med kvisten i nebbet.  Hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg føler meg som ei skjære,  med kvist og kvas og blomster og sitter og lager de rareste ting. Men hun var så utrolig vakker.

Alle fargene hadde hun.

Og jeg gråt. Jeg hulket.

Skjæra er ikke bare en av verdens mest intelligente fugler, den blir faktisk regnet for å være et av verdens mest intelligente dyr. De kan altså kjenne igjen seg selv i speilet, og i fugleriket er de helt alene om dette talentet.
Mange steder i landet ble den også kalt «huldras høne», og derfor måtte man være forsiktig med skjæra og iallfall ikke skade den! Huldra var ikke en dame man skulle legge seg ut med. Man tuller ikke med naturen!
http://www.wildspeak.com/animalenergies/magpie.html

NOE gled av meg. Jeg kjente det. Tvil og skyld. Uskyld og klarsyn. Frustrasjon. Nok nå. Frihet. Nok er nok. Grensesetting.  Selv om jeg gråt og gråt,  snudde jeg bilen og måtte komme meg vekk så ingen kom ut av huset. Jeg kunne ikke sitte der og grine. Kjørte avsted – men måtte stoppe bilen og puste i sola da jeg nådde skogen. Og da kjente jeg det. Jeg ble sterk. Igjen. Jeg så klart. Den tomme redselen. Frykten for å gjøre noe galt. Urettferdigheten. Barnet som ropte. Å ha en mor som ikke klarte å snakke. Jeg ser hele historien.

Dr.Tid er ikke alltid så kjapp i vendingen. I dag ville vi vært reddet av tusen terapeuter, både mamma og jeg. Vi hadde hatt språk. Og jeg hadde fått være et uskyldig barn og sluppet å være så inderlig flink bestandig. Og ingen hadde fått lov å si gang på gang at jeg er så vanskelig og at jeg må bestemme selv.

Og alle små barn som opplever vonde ting mens de er bittesmå, må få lov å snakke om det som er vondt. Små barn må forstå at det gale som har skjedd ikke er deres skyld. Og alle mammaer må hjelpe dem. For de er mamma –  og mammaer skal være den som passer på barnet. Selv om det ikke er lett når mammaene har det veldig veldig vondt selv. Man må snakke sammen.

Ellers blir det lille barnet så fryktelig frustrert. Så fryktelig usikkert, og så fryktelig til å flykte fra seg selv, så fryktelig vanskelig å forstå, og så fryktelig sårbart. Kanskje virker det ikke så viktig der og da. Men idag kan vi mye mer. Vi skjønner. Og vi vet. Noen går det bare galt med. Andre går det både galt og godt med men prisen er høy. Jeg vet. Og jeg var nødt til å klare meg selv. At jeg dro hjemmefra da jeg var 16 var ingen tilfeldighet.

Alle er uskyldige. Ulykke. Uvitenhet. Uskyld.

Alle er uskyldige.

 Mamma og et barn på 4. Like uskyldige. Alltid.  Fremdeles. Nesten 60 år senere.

 

RIP mamma

Hva andre tillegger deg av egenskaper, meninger, om dine barn, og rett og galt må de selv stå for.  Men i mitt minne skal du og jeg være like uskyldige.

Du har alltid fått blomster av meg. Ufattelig mye blomster. Jeg plukket bestandig blomster og gjør det fremdeles. Nesten som et unnskyld for oss begge. Da du dro sendte jeg med deg blomster fra alle stedene du hadde bodd. De er med i atomenes minner i støvet ditt. Hvil nå.

Jeg lyser fred over ditt minne.

RIP Pappa.

Jeg er veldig glad for at du er så nær. Jeg har alltid vært pappajente. Du har forklart meg så mye etter at du dro. Du er uthvilt og ventet bare med å dra til jeg fikk bildene fra mammas album etter nesten halvannet år.

De bekreftet det jeg visste.

Både før og etter. Det er mange slike …. som ser ut som de er av en annen jente.

Du har vært en god støtte. Du lærte meg å bruke nevene og se at man kunne fikse det man ville. Det var bare å lage det. Og så … har jo noen lært meg å plukke bær. Men jeg plukker ikke med to blåbærplukkere altså….  

Måtte ditt livs bragder og snillhet bli verdsatt. Du var så glad i oss.

Takk til universets tålmodighet, skaperkreftene og gavene mennesket har når vi skaper fra menneskets Ur,  og ikke minst de gode og trygge skogene hjemme hos Moder Jord,  og alle de gode menneskene som har de store hjertene.

Uten skogen og alle de rare og rene tankene som er der, og ikke minst, dere fantastiske gode venner hadde jeg fortsatt vært  Ingen.  Og takk til terapeutene og den kloke mannen, sjamanen og alle de som har slitt med meg.

Dere fant Noen.

Selv fant jeg både  Jeg og Meg i fargene og papiret og ordene og alle bildene. Jeg har gjemt 10 000 ord og  72 bilder på loftet. Tro, Håp, Kjærlighet og Glede.

For noen år siden malte jeg et meditativt maleri for å få ut historien av kroppen min.
Når man er et kreativt menneske må man bare få det skapende bekreftet. Maleriet ble stjålet. Og noen mennesker ble veldig vanskelig å forholde seg til.  Jeg var blitt sterk, og hadde skjønt at det ikke var min skyld at lillebror ble sparket ihjel av en hest. Men resten av verden er ikke klar.  Jeg har en tendens til å ligge litt foran skjema.
Men teksten er like aktuell.
«Vær barmhjertig, Herre
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er
så logiske,
praktiske,
realistiske,
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest…»
(Dom Helder Câmara)

___________________________________________________

Det som kom etter dette fjernet jeg. Det var mye. Jeg har gjemt det, mulig jeg legger det ut engang bak passord. Det er ikke mer nå som noen trenger å lese. Jeg skriver det for meg selv og dem som vet det. Det er kanskje noen i slekta som ville visst, men.. nei, det er ikke nøødvendig.  Man må gå videre. Men se alltid hvordan historier kan bæres hele livet. De  er i tidsminnet,  de er ikke synlige, men de er der. De gjør deg ydmyk og klok og sterk. Og så handler det om å forstå seg selv.
Og hverandre. DET er nesten det vanskeligste.
Man rydder i historien sin. Jeg har skrevet dette om sikkert tretti ganger og vurdert hundre ganger om jeg skal trykke publiser.
Hvis du leser det nå, har jeg gjort det.

Lise

 

Reklamer

7 responses to “Det jeg ikke trodde jeg skulle skrive ned.

  1. Kjære Lise 😀
    Nydelig skrevet og jeg håper du nå får fred med alle dine fine tanker … jeg har jo hørt en del av det tidligere. Trist, ja.. men et barn skal ikke måtte bære på slike tanker som du ble rammet av…
    Fortsett med ditt og dine kreative sprell, jeg liker deg slik 😉
    Klem-klem Ingrid ❤

  2. Utrolig godt skrevet! Utrolig trist historie. Grin ivei – tårene er isen i hjertet som smelter…

    • Jeg griner nå litt nå – men det er lettere enn på lenge – men mest fordi jeg nå får greie på hva som har skjedd og hvordan noen har farget meg mens jeg ikke har vært der. DET var sjokket.

  3. Kjære Lise…
    For en sterk historie du forteller. Det krever mot. Du har virkelig det. Takk for at du lot dine lesere lese hva et lite barn kan oppleve og ikke forstå. Takk for at du er den du er.
    S 🌺

  4. Takk Ingrid. Jeg er så glad jeg kjenner så mange store kloke mennesker 🙂
    Det blir tøft når de gamle drar, om kanskje ikke slik man tror. Og man tillegges masse egenskaper man ikke kjenner seg igjen i!

  5. «Selv om blod er tykkere enn vann finnes også saus og stål – det er viktig i noen sammenhenger å huske at man har ingen plikt overhodet til å pleie et forhold til sin familie, og man kan fint ha det bedre uten.
    Hvis du trives i vannet og det behandler deg fint, er det ingen grunn til å velge det bort fremfor blodet, dersom blodet drukner og brenner deg gang på gang.»

  6. Kjære Lisemor.. jeg gråt når du fortalte meg historien første gang og jeg gråter når jeg leser det nå. Du er en av de sterkeste personene jeg vet om. Sta og egen men samtidig hjertekjær og varm. Veldig glad i deg. Blessed be

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s